Hvor mange unger får vi pressa inn i en rickshaw? 1,2,3,4,5,6,7,8,9,10...som synes, pluss sjåfør og sikkert et par til..!
Sara som "Ibsens ripsbærbusker og andre buskevekster" vant en av prisene for beste kostyme
Jay, peace and conflict-fyren, var en god versjon av Gandhi på karneval
Søt lita jente. Til tross for at hun begynte å skrike med en gang hun kom fra Oddrun til meg
Dette er den tøffeste t-skjorta siden Adrian sin. Hans Martin er opptatt av bart
Ungene på barnedagen, mens det fortsatt var orden i rekkene...
Aprilsnarrer, karneval, pakke i posten og bananskall
I går var det første april, og etter mange år med å enten å glemme dagen eller å bli lurt selv, slo jeg virkelig på stortromma (og hadde det fryktelig artig).
Første fikk jeg Beate til å tro at brunosten vår var blitt stjelt. Ryktet om osten har spredd seg fort, og det var ikke vanskelig å få henne til å gå fem på. En panikkslagen, nyvåkna Beate ble letta da det viste seg at det bare var artig-Trine som hadde slått til.
Etter en lang dag med "du har noe i ansiktet" og meldinger hjem om at jeg var blitt bitt av vannkoppe-epidemien, slo jeg, Oddrun, Kristin, Christina og Silje til for fullt mot Ida. Hun var knallstressa med oppgaven som skulle inn i dag. Oddrun lagra Kristin som Anja (seminarlederen vår) på telefonen, Kristin sendte dermed melding til Oddrun om at oppgaven skulle inn klokka tolv i dag. Vi viste den til Ida som fikk helt panikk og til og med sendte melding med spørsmål til Anja om utsettelse. Jeg synes jeg så gledestårer i Idas øyekroker da vi kunne avsløre at vi hadde rundlurt henne. Hohoho....
Da vi fortalte svenskene som bor sammen med Oddrun og Kristin at det
svenske kongeparet skulle skilles, fikk vi ikke helt den reaksjonen vi hadde håpa på.
De ble dritglade og ble skuffa når det viste seg å bare være tull.
At man ikke skal lykkes med alle aprilsnarrer viste det seg også da vi skrudde av hovedstrømbryteren til overnevnte svensker, og Lina (hun ene) mistet noe hun jobba med på dataen. Vi valgte å holde munn om at det var vi som hadde slått til, og de lever nok antakelig i den tro at strømmen faktisk var borte i ca fem minutter i går.. Knis.
Lørdag var det "be a star-fest" i Auroville for alle femti elevene. Mange utrolig bra kostymer, deriblant "Ibsens ripsbærbusker og andre buskevekster" (eller hva det heter), Gandhi, Einstein, ledestjernen,
pornostjernen, Jack Sparrow, Tingeling, Spice Girls og mye mer var å finne.
Jeg hadde valgt den enkle løsningen, og malt stjener med eyeliner over hele kroppen; en stjernehimmel.
At temafest er fryktelig artig fikk jeg bekrefta den kvelden.
En flink festkomite hadde ordna med rebus-løp med øldrikkekonkurranse (15 sek på ei flaske),
miming, hale på grisen, body-twister (hvor jeg og Hans Martin gjorde det skarpt) og mer til.
Da vi forlot festen fikk alle med seg hangover-pakke med Lays og Cola Light. Fantastisk!
Apropos pakke. I dag fikk jeg pakke i posten av mamma og pappa. De er så snille! Hadde lagt med to se og hør, lakris, crackle (som jeg ikke kom på at jeg savna før jeg så den lyste opp mot meg mellom gråpapiret), påskesjokolade og en påskekylling.
Jeg har ingen planer om å spise den enorme mengden med godis på egen hånd,
men å spre rund-håndet omkring meg. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har savna
saltsild og nidar-sjokolade.
Jeg har vel glemt å nevne "Childrens day" på lørdag også. I underkant av hundre unger var samla på studiesenteret, og vi hadde poster med perling av smykker, tegning, line, dans, sang, ansiktsmaling, stafett og mer til. En kjempekoslig dag for oss og ikke minst for ungene.
Bananskall, ja. På lørdag storkosa jeg meg på bytur helt alene. Jeg handla stoff som jeg leverte til skredderen, besøkte bokbutikk, plukket med meg et par gaver og hadde det riktig så trivelig i mitt eget selskap. Helt til jeg nærmest lå langflat på bakken, etter å ha sklidd kraftig på et bananskall. Jeg klarte å holde meg oppe, men venstre ankel tok hardt og kraftig av for støtet.
Foten er enda ikke helt god, men jeg ler enda litt for meg selv når jeg tenker på meg selv som seiler i vei på et bananskall. Til nå trodde jeg det var forbeholdt Donald Duck-striper. Men akk, nei...
Skulle gjerne lagt ut noen bilder i dag, spesielt fra festen, men det får bli i morgen. SANT-oppgaven skal inn i morgen, og det er datakø.
Suss til alle i Norge!
Første fikk jeg Beate til å tro at brunosten vår var blitt stjelt. Ryktet om osten har spredd seg fort, og det var ikke vanskelig å få henne til å gå fem på. En panikkslagen, nyvåkna Beate ble letta da det viste seg at det bare var artig-Trine som hadde slått til.
Etter en lang dag med "du har noe i ansiktet" og meldinger hjem om at jeg var blitt bitt av vannkoppe-epidemien, slo jeg, Oddrun, Kristin, Christina og Silje til for fullt mot Ida. Hun var knallstressa med oppgaven som skulle inn i dag. Oddrun lagra Kristin som Anja (seminarlederen vår) på telefonen, Kristin sendte dermed melding til Oddrun om at oppgaven skulle inn klokka tolv i dag. Vi viste den til Ida som fikk helt panikk og til og med sendte melding med spørsmål til Anja om utsettelse. Jeg synes jeg så gledestårer i Idas øyekroker da vi kunne avsløre at vi hadde rundlurt henne. Hohoho....
Da vi fortalte svenskene som bor sammen med Oddrun og Kristin at det
svenske kongeparet skulle skilles, fikk vi ikke helt den reaksjonen vi hadde håpa på.
De ble dritglade og ble skuffa når det viste seg å bare være tull.
At man ikke skal lykkes med alle aprilsnarrer viste det seg også da vi skrudde av hovedstrømbryteren til overnevnte svensker, og Lina (hun ene) mistet noe hun jobba med på dataen. Vi valgte å holde munn om at det var vi som hadde slått til, og de lever nok antakelig i den tro at strømmen faktisk var borte i ca fem minutter i går.. Knis.
Lørdag var det "be a star-fest" i Auroville for alle femti elevene. Mange utrolig bra kostymer, deriblant "Ibsens ripsbærbusker og andre buskevekster" (eller hva det heter), Gandhi, Einstein, ledestjernen,
pornostjernen, Jack Sparrow, Tingeling, Spice Girls og mye mer var å finne.
Jeg hadde valgt den enkle løsningen, og malt stjener med eyeliner over hele kroppen; en stjernehimmel.
At temafest er fryktelig artig fikk jeg bekrefta den kvelden.
En flink festkomite hadde ordna med rebus-løp med øldrikkekonkurranse (15 sek på ei flaske),
miming, hale på grisen, body-twister (hvor jeg og Hans Martin gjorde det skarpt) og mer til.
Da vi forlot festen fikk alle med seg hangover-pakke med Lays og Cola Light. Fantastisk!
Apropos pakke. I dag fikk jeg pakke i posten av mamma og pappa. De er så snille! Hadde lagt med to se og hør, lakris, crackle (som jeg ikke kom på at jeg savna før jeg så den lyste opp mot meg mellom gråpapiret), påskesjokolade og en påskekylling.
Jeg har ingen planer om å spise den enorme mengden med godis på egen hånd,
men å spre rund-håndet omkring meg. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har savna
saltsild og nidar-sjokolade.
Jeg har vel glemt å nevne "Childrens day" på lørdag også. I underkant av hundre unger var samla på studiesenteret, og vi hadde poster med perling av smykker, tegning, line, dans, sang, ansiktsmaling, stafett og mer til. En kjempekoslig dag for oss og ikke minst for ungene.
Bananskall, ja. På lørdag storkosa jeg meg på bytur helt alene. Jeg handla stoff som jeg leverte til skredderen, besøkte bokbutikk, plukket med meg et par gaver og hadde det riktig så trivelig i mitt eget selskap. Helt til jeg nærmest lå langflat på bakken, etter å ha sklidd kraftig på et bananskall. Jeg klarte å holde meg oppe, men venstre ankel tok hardt og kraftig av for støtet.
Foten er enda ikke helt god, men jeg ler enda litt for meg selv når jeg tenker på meg selv som seiler i vei på et bananskall. Til nå trodde jeg det var forbeholdt Donald Duck-striper. Men akk, nei...
Skulle gjerne lagt ut noen bilder i dag, spesielt fra festen, men det får bli i morgen. SANT-oppgaven skal inn i morgen, og det er datakø.
Suss til alle i Norge!
Nabodama er alltid strålende fornøyd, til tross for at hun sover på gata, stakkar. Oss og henne på en Satsanga-fredag
Beate og Marte etter endt volleyballdag
Marte er på besøøøøøk!
Finale i volleyballcupen, peace and conflict mot landsbygutta
Deler av det tøffe sos.ant-laget: Cathrine, Hege, Oddrun og Hans Martin
Middagsmaten vår tar seg ikke så godt ut på bilde, men raitha, paneer butter masala, veg fried rice og naan smaker herlig!
Marte er her og om to uker er det Goa-tur
Nå er det jammen lenge siden sist jeg la ut bilder og sånt. Blir så jeg glemmer å ta, nå som vi bare er i Pondicherry. Det skjer imidlertid mye hver eneste dag, som hver enkelt av dere som kjenner meg godt helt sikkert kommer til å få høre mer enn nok om når jeg kommer hjem.
Det viktigste akkurat nå er at Marte har kommet på besøk. Hun ankom Maison Raja mandag kveld, direkte fra Malaysia med brunost og kvikk lunsj i sekken (som besøk i Malaysia hadde tatt med til henne). Marte er så tøff at hun ikke hadde syntes taxituren fra Chennai og hit var ille i det hele tatt, og tok seg en bytur til markedet helt alene dagen etter at hun ankom Pondi. Mens hun er her får hun med seg barnedag (aktivitetsdag for barna i landsbyen) og "Be a star-fest" i Auroville på lørdag. Hvilken stjerne skal jeg være, tro?
I dag var det volleyballturnering på skolen, hvor sos.ant. spilte over all forventning godt. Riktignok gikk peace and conflict av med seieren, men innstasen var god. Helt til slutt vant selvfølgelig laget med gutter av lokale landsbygutter (som de har gjort i fem år på rad).
Om to uker reiser vi til Goa. Nå jaktes det på hotell i studentbudsjettklassen. Alle seks storgleder seg til denne turen, og når vi kommer derfra er det jommen meg bare ei uke til nesen rettes mot Norge. Til tantebarn, kjæreste, familie, venner, grovbrød og lav luftfuktighet:)
Det viktigste akkurat nå er at Marte har kommet på besøk. Hun ankom Maison Raja mandag kveld, direkte fra Malaysia med brunost og kvikk lunsj i sekken (som besøk i Malaysia hadde tatt med til henne). Marte er så tøff at hun ikke hadde syntes taxituren fra Chennai og hit var ille i det hele tatt, og tok seg en bytur til markedet helt alene dagen etter at hun ankom Pondi. Mens hun er her får hun med seg barnedag (aktivitetsdag for barna i landsbyen) og "Be a star-fest" i Auroville på lørdag. Hvilken stjerne skal jeg være, tro?
I dag var det volleyballturnering på skolen, hvor sos.ant. spilte over all forventning godt. Riktignok gikk peace and conflict av med seieren, men innstasen var god. Helt til slutt vant selvfølgelig laget med gutter av lokale landsbygutter (som de har gjort i fem år på rad).
Om to uker reiser vi til Goa. Nå jaktes det på hotell i studentbudsjettklassen. Alle seks storgleder seg til denne turen, og når vi kommer derfra er det jommen meg bare ei uke til nesen rettes mot Norge. Til tantebarn, kjæreste, familie, venner, grovbrød og lav luftfuktighet:)
Mamallapuram
I helga var alle vi som tar sos.ant (minus de som har vært på Iron Maiden-konsert) i Mamallapuram, to timer nord for Pondicherry. Her har vi sett på tempel, ligget ved bassenget, spist masse god mat og handlet fine sko, vesker sjal og mer. Har hatt to fantastisk fine og avslappende dager.
Det beste med hele Mamallapuram, bortsett fra fantastisk mye fint i butikkene, var bassenget ved hotellet!
Saras fisk stirret opp på henne fra fatet, men det så ikke ut til å plage henne. God var den visst også
Denne butikkmannen overfalt Ida med en klem. "Very pretty norwegian girl!"
Vår flinke seminarleder Anja fungerte som kortversjonguide, godt hjulpet av Lonely Planet
Tore kjøpte seg ny hatt
En fin steinelefant som jeg ble veldig glad i
"Take photo!". Og det gjorde jeg.
Templer er spennende nok, men ingenting slår denne store steinen:)
Tom og Tore var med på turen til Mamallapuram
Savnet tantebarna mine skikkelig når jeg var sammen med ungene i landsbyen. Denne jenta var så søt!
Disse to guttene ble så ivrige at de krasja med sykkelen to sekunder etter at bildet var tatt...
Oddrun og kameraet hennes ble populære
Ungene var ville etter å ta bilder, og å være med på de
I dag (lørdag) var vi på mini-feltarbeid i landsbyen ved skola vår. Fiin plass!
Bloggen var ikke død!
For noen dager siden trodde jeg bloggen min hadde tatt kvelden, men nå ser den ut til å ha våknet fra en lang, lang dvale. Her kommer derfor – endelig – noen bilder fra de siste ukene i Pondicherry.
Siden sist har vi blant annet vært i bryllup, noe som var ei spesiell opplevelse. Her var det ikke snakk om en intim familiesammenkomst, men en fest hvor det var om å gjøre å samle mest mulig folk i et gymsallignende rom. Musikken var overdøvende, og stemninga upåklagelig. For brudetparets del besto kvelden i å bli filmet og fotografert med festens mange gjester, og vi var selvfølgelig opp på scenen og gratulerte. I løpet av 3 timer på fest fikk vi to måltider, og dro derfra såre fornøyde, om enn litt slitne i ørene.
For tiden driver jeg, Ida, Christina, Silje, Kristin og Oddrun og ordner med billetter til Goa nest siste helg vi er her nede, 13. – 17. april.Storgleder meg til å oppleve charter-India på sitt beste med øl på stranda, frihet til å gå i singlet og herlig shopping. Før den tid venter flere helgeturer. Førstkommende helg skal vi (om ikke det er så lang reise) bedrive ”mini-feltarbeid” i lansbyen ved skolen, videre skal vi til en landsby på sos.ant-tur helga etter pluss at jeg og Ida antakeligvis skal til Chennai første langhelg, i slutten av mars.
To dager i uka, klokka seks om morgenen er jeg med på yoga på takterassen på Maison Raja (der vi bor). Her bøyer, tøyer, synger og strekker vi til musklene verker. Har sansen for å trene på morgenen, og yoga har vist seg å være ganske så artig.
Mange har spurt meg om doforholdene i India. De aller fleste stedene snakker vi skikkelige doer, av vestlig standard. Den eneste forskjellen er at man må kaste dopapiret i ei bøtte ved siden av, noe som er helt greit (nesen er nok blitt immun for kloakkluk og det som verre er). Enkelte steder er det imidlertid det mye omtalte hullet i gulvet som er greia. Hullet er ikke som på en utedo, som jeg hadde trodd, men har skyllefunksjon, som vanlige doer. Så egentlig er det det mest hygieniske alternativet for oss jentene. Det eneste stedet denne dotypen har vært et aldri så lite problem var på toget, hvor man lett kunne miste kontrollen og snuble i et gulv fylt med ting jeg ikke ønsker å beskrive nettopp her.
Fra do til mat. Den første uken i India elsket jeg indisk mat. Deretter kunne jeg ikke fordra det (etter en viss matforgiftning). Nå er jeg tilbake på elskstadiet. På skolen kan maten knapt kalles indisk, men på vår lokale matsjappe, på hjørnet ved huset vårt spiser vi mye; godt og billig indisk. En middag havner vanligvis på mellom 2 og 5 norske kroner, noe vi godt kan leve med. Masala dosa og paneer dosa (pannekake med potet- eller ostefyll) går det mye i. I helgene hender det vi skeier ut med biff på Satsanga (første kjøttet bortsett fra kylling vi hadde smakt da vi kom til Pondicherry). 50 meter fra Maison Raja ligger dessuten en knallbra fruktbutikk, hvor vi legger igjen endel rupee. Drue- og papayasalat er den nye favoritten!
Jess, det var det for denne gang. Mye informasjon for spesielt interesserte, kanskje. Men legg igjen kommentarer, alle sammen! Det synes jeg er så gøy.
Siden sist har vi blant annet vært i bryllup, noe som var ei spesiell opplevelse. Her var det ikke snakk om en intim familiesammenkomst, men en fest hvor det var om å gjøre å samle mest mulig folk i et gymsallignende rom. Musikken var overdøvende, og stemninga upåklagelig. For brudetparets del besto kvelden i å bli filmet og fotografert med festens mange gjester, og vi var selvfølgelig opp på scenen og gratulerte. I løpet av 3 timer på fest fikk vi to måltider, og dro derfra såre fornøyde, om enn litt slitne i ørene.
For tiden driver jeg, Ida, Christina, Silje, Kristin og Oddrun og ordner med billetter til Goa nest siste helg vi er her nede, 13. – 17. april.Storgleder meg til å oppleve charter-India på sitt beste med øl på stranda, frihet til å gå i singlet og herlig shopping. Før den tid venter flere helgeturer. Førstkommende helg skal vi (om ikke det er så lang reise) bedrive ”mini-feltarbeid” i lansbyen ved skolen, videre skal vi til en landsby på sos.ant-tur helga etter pluss at jeg og Ida antakeligvis skal til Chennai første langhelg, i slutten av mars.
To dager i uka, klokka seks om morgenen er jeg med på yoga på takterassen på Maison Raja (der vi bor). Her bøyer, tøyer, synger og strekker vi til musklene verker. Har sansen for å trene på morgenen, og yoga har vist seg å være ganske så artig.
Mange har spurt meg om doforholdene i India. De aller fleste stedene snakker vi skikkelige doer, av vestlig standard. Den eneste forskjellen er at man må kaste dopapiret i ei bøtte ved siden av, noe som er helt greit (nesen er nok blitt immun for kloakkluk og det som verre er). Enkelte steder er det imidlertid det mye omtalte hullet i gulvet som er greia. Hullet er ikke som på en utedo, som jeg hadde trodd, men har skyllefunksjon, som vanlige doer. Så egentlig er det det mest hygieniske alternativet for oss jentene. Det eneste stedet denne dotypen har vært et aldri så lite problem var på toget, hvor man lett kunne miste kontrollen og snuble i et gulv fylt med ting jeg ikke ønsker å beskrive nettopp her.
Fra do til mat. Den første uken i India elsket jeg indisk mat. Deretter kunne jeg ikke fordra det (etter en viss matforgiftning). Nå er jeg tilbake på elskstadiet. På skolen kan maten knapt kalles indisk, men på vår lokale matsjappe, på hjørnet ved huset vårt spiser vi mye; godt og billig indisk. En middag havner vanligvis på mellom 2 og 5 norske kroner, noe vi godt kan leve med. Masala dosa og paneer dosa (pannekake med potet- eller ostefyll) går det mye i. I helgene hender det vi skeier ut med biff på Satsanga (første kjøttet bortsett fra kylling vi hadde smakt da vi kom til Pondicherry). 50 meter fra Maison Raja ligger dessuten en knallbra fruktbutikk, hvor vi legger igjen endel rupee. Drue- og papayasalat er den nye favoritten!
Jess, det var det for denne gang. Mye informasjon for spesielt interesserte, kanskje. Men legg igjen kommentarer, alle sammen! Det synes jeg er så gøy.
Ikke akkurat sølvebstikk og den fineste porselen under bryllupsmiddagen, men jentene er fornøyde
Adrian har uten tvil den tøffeste t-skjorta i byen. Fyren er avbilda overalt. Bollywood-stjerne?
Religionsseminarleder Ram er en jävel på dansegulvet, noe Oddrun fikk merke
Torgrim er en av de ni (ti?) guttene våre. Han er fra det stedet Harald Hårfagre klipte seg, og er en trivelig kar.
Aurobeach er vår favoittplass på fridager.
Brudeparet i full brudeskrud
Sovemulighetene på skolen er upåklagelige, med puterom og hengekøyer
På skoleveien finner man en salig blanding av damer i sari på scooter, kyr og rickshawer stablet i høyden med skoleunger.
Dette er ikke vorspiel til en av takfestene, men en forelesning! Arve Sørum var en fantastisk kul og uhøytidelig foreleser.
Fest på taket vårt er blitt en fredagstradisjon.
Tjue minuttermed buss hver vei til skolen. Hjemturen, med solvarmede seter er ofte svært så varm for nordiske rumper og rygger.
Fjelltur i India er ikke som fjelltur i Norge, men slitsomt er det i 40 varmegrader
Kristin og Oddrun fra Surnadal ler vi mye med
Hippie-Aurovillebursdag, med meditasjon og "the mother" over høytaleren. Klokka fire om morgenen - sære greier....
Livet går sin vante gang i India, om enn litt annerledes enn hjemme
Hverdagen i India er en litt annen enn hjemme i Trondheim.
Å være fire jenter om ett bad har gått overraskende smertefritt. Vi har innarbeidet oss et velfungerende rulleringssystem på hvem som står opp når, og priser oss lykkelige over at Ida foretrekker å vaske seg på kveldstid. Ikke sjelden møter en gekko meg i baderomsdøra, men pyttsann, jeg er da blitt tøff etter halvannen måned i India.
Det blir stadig blir varmere og varmere i lufta, og det nå er nærmere førti grader på ettermiddagen. Å takle varmen og luftfuktigheta går overraskende bra, så lenge vi er flinke til å få i oss nok drikke, og settter oss i skyggen (eller finner ei fin hengekøye i skyggen til å sove litt i) når sola her på sitt høyeste. Buss med svarte skinnseter venter når skoledagen er over. Her snakker vi slett ikke air-condition, og mange rumper og rygger er våte av svette når vi ankommer Maison Raja etter endt skoledag. For Ida er heller ikke nettene noe særlig, med indiske temperaturer på soverommet. Til tross for at vifta står på for fullt, sover hun ikke særlig godt, stakkar. Vi er nå midt i en forhandling om innkjøp av ei ekstravifte til Ida. Jeg er redd for at frekvensene av to vifter vil bli i overkant mye støy, mens hun er bekymret over de stadig stigende temperaturene. Det skal ikke være like enkelt, bestandig.
Å skulle bruke to uker på fag man i Trondheim ville brukt ti på er slitsomt! Omtrent hver kveld sliter vi oss gjennom hjemmelekser i form av presentasjoner av kompendiumartikler. Opplegget er imidlertid veldig effektivt, og den konsentrerte undervisningen gjør det vanskeligere for oss å miste fokus på fag og tema. Nå er vi snart ferdig med faget Jordens folk: Sør-Asia, og skal snart til med innføringsemnet i Sosialantropologi. En veldg bakvendt og tungvint rekkefølge, i og med at vi langt ifra kan noe av antropologisk vokabular enda, men det löser seg nok.
Vi er bare åtte i sos.ant-klassen, de fleste utrolig artige folk. Særlig har vi to Surnadal-jenter, Oddrun og Kristin, som har vist seg å være knallbra å ha i klassen. Vi har ledd mye sammen med dem de siste ukene, og mer skal det bli!
Kveldene flyr fra oss, og gjerne på helt andre ting enn lekser. Vi har oppdaget markedet, og ikke minst skredderne i Pondicherry siden sist. Jeg var vill av begeistring da jeg la inn min første ”bestilling”; to topper og to bukser. Resultatet mottok jeg i går med blandede følelser. Buksene var rare, toppene fine. Min konklusjon er at jeg må prøve og feile. Kopiering av bukser og andre klær jeg har med hjemmefra blir nok veien å gå. I tillegg finnes det masse fine klær å få kjøpt på gata, som gjerne passer vel så godt som det symmannen har klart å mekke til nå. Men jeg har ikke gitt opp håpet. Før jeg forlater India skal jeg ha en fin kjole og masse mer til sommeren.
Forrige tirsdag tilbragte vi på Aurobeach, stranda på Auroville. Her kunne vi, for første gang siden vi ankom dette land, kle av oss og nyte solstrålene på våre fortsatt vinterbleke mager. Store bølger gjorde det knallartig å bade, og det er en god, avkjølende vind på stranda (vind i India er ikke som vind i Norge). Turen går helt sikkert dit snart igjen. Vi feira også Aurovilles bursdag her en morgen. Klokka fire tok vi buss til feiring med bål og meditasjon. Sære greier så tidlig.
I dag er det søndag, og vi skal i bryllup! Vi starta dagen tidlig med soling på verandaen og lesing (vi har sol fra åtte til tolv på morgenen). Snart kommer ei fra studiesenteret (Kavita) og skal hjelpe Kjersti med å ha på seg sarien. Jeg blir svett bare av tanken på å pakke meg inn i seks meter silkestoff, og skal pynte meg med noe annet av det jeg har kjøpt i det siste.
Jeg har skikkelig heimlengsel, og ikke minst trondheimslengsel av og til. Hadde jeg blitt tilbudt en helgetur hjem til Norge, hadde jeg takka ja uten å blunke. Men jeg hadde nok fort savna sola, stranda, studiesenteret, maten, de indiske prisene, alle folkene på skolen og mer av det India har å by på, og reist fort tilbake. Det blir godt å komme hjem igjen, men jeg er langt ifra ferdig med India enda!
Å være fire jenter om ett bad har gått overraskende smertefritt. Vi har innarbeidet oss et velfungerende rulleringssystem på hvem som står opp når, og priser oss lykkelige over at Ida foretrekker å vaske seg på kveldstid. Ikke sjelden møter en gekko meg i baderomsdøra, men pyttsann, jeg er da blitt tøff etter halvannen måned i India.
Det blir stadig blir varmere og varmere i lufta, og det nå er nærmere førti grader på ettermiddagen. Å takle varmen og luftfuktigheta går overraskende bra, så lenge vi er flinke til å få i oss nok drikke, og settter oss i skyggen (eller finner ei fin hengekøye i skyggen til å sove litt i) når sola her på sitt høyeste. Buss med svarte skinnseter venter når skoledagen er over. Her snakker vi slett ikke air-condition, og mange rumper og rygger er våte av svette når vi ankommer Maison Raja etter endt skoledag. For Ida er heller ikke nettene noe særlig, med indiske temperaturer på soverommet. Til tross for at vifta står på for fullt, sover hun ikke særlig godt, stakkar. Vi er nå midt i en forhandling om innkjøp av ei ekstravifte til Ida. Jeg er redd for at frekvensene av to vifter vil bli i overkant mye støy, mens hun er bekymret over de stadig stigende temperaturene. Det skal ikke være like enkelt, bestandig.
Å skulle bruke to uker på fag man i Trondheim ville brukt ti på er slitsomt! Omtrent hver kveld sliter vi oss gjennom hjemmelekser i form av presentasjoner av kompendiumartikler. Opplegget er imidlertid veldig effektivt, og den konsentrerte undervisningen gjør det vanskeligere for oss å miste fokus på fag og tema. Nå er vi snart ferdig med faget Jordens folk: Sør-Asia, og skal snart til med innføringsemnet i Sosialantropologi. En veldg bakvendt og tungvint rekkefølge, i og med at vi langt ifra kan noe av antropologisk vokabular enda, men det löser seg nok.
Vi er bare åtte i sos.ant-klassen, de fleste utrolig artige folk. Særlig har vi to Surnadal-jenter, Oddrun og Kristin, som har vist seg å være knallbra å ha i klassen. Vi har ledd mye sammen med dem de siste ukene, og mer skal det bli!
Kveldene flyr fra oss, og gjerne på helt andre ting enn lekser. Vi har oppdaget markedet, og ikke minst skredderne i Pondicherry siden sist. Jeg var vill av begeistring da jeg la inn min første ”bestilling”; to topper og to bukser. Resultatet mottok jeg i går med blandede følelser. Buksene var rare, toppene fine. Min konklusjon er at jeg må prøve og feile. Kopiering av bukser og andre klær jeg har med hjemmefra blir nok veien å gå. I tillegg finnes det masse fine klær å få kjøpt på gata, som gjerne passer vel så godt som det symmannen har klart å mekke til nå. Men jeg har ikke gitt opp håpet. Før jeg forlater India skal jeg ha en fin kjole og masse mer til sommeren.
Forrige tirsdag tilbragte vi på Aurobeach, stranda på Auroville. Her kunne vi, for første gang siden vi ankom dette land, kle av oss og nyte solstrålene på våre fortsatt vinterbleke mager. Store bølger gjorde det knallartig å bade, og det er en god, avkjølende vind på stranda (vind i India er ikke som vind i Norge). Turen går helt sikkert dit snart igjen. Vi feira også Aurovilles bursdag her en morgen. Klokka fire tok vi buss til feiring med bål og meditasjon. Sære greier så tidlig.
I dag er det søndag, og vi skal i bryllup! Vi starta dagen tidlig med soling på verandaen og lesing (vi har sol fra åtte til tolv på morgenen). Snart kommer ei fra studiesenteret (Kavita) og skal hjelpe Kjersti med å ha på seg sarien. Jeg blir svett bare av tanken på å pakke meg inn i seks meter silkestoff, og skal pynte meg med noe annet av det jeg har kjøpt i det siste.
Jeg har skikkelig heimlengsel, og ikke minst trondheimslengsel av og til. Hadde jeg blitt tilbudt en helgetur hjem til Norge, hadde jeg takka ja uten å blunke. Men jeg hadde nok fort savna sola, stranda, studiesenteret, maten, de indiske prisene, alle folkene på skolen og mer av det India har å by på, og reist fort tilbake. Det blir godt å komme hjem igjen, men jeg er langt ifra ferdig med India enda!
Skoleveien
Utsikten fra hengekøya. Bedre enn lesesalene på Dragvoll!
Thali på bananblad på skolen
Studiesenteret ligger 20 minutter utenfor byen, og er et paradis
Ikke den verste plassen å lese sine lekser
Sariene var innkjøpt, men blusene var ikke ferdige, så da måtte man ta det man hadde
Folk var fine i indiske klær på fredag
Middag før festen på fredag. Sammen med oss har vi Simen fra Kristiansand.
Ganesh på plass i skapet på stua. Beate skaper hjemmekos!
Det herlige studieliv i Pondicherry
18.februar
Etter ei uke i Pondicherry kan jeg slå fast at dette er fineste sted på jord. Studiesenteret ligger på ei lita halvøy, omgitt av palmer, full av hengekøyer, volleyballbane, ”forelesningssaler” bestående av gulv og palmetak og båter som suser på havet like ved. Å sitte i hengekøya med boka i fanget får veien hjem til lesesalene på Dragvoll til å virke ekstra lang.
Femti folk er vi, som studerer sosialantropologi (som meg), religion og fredsstudier. Fire svensker og ei dansk ei. Ti gutter, førti jenter. Veldig mange trivelige folk, som jeg gleder meg til å være mer sammen med de neste ukene! Seminarlederne er også dyktige. Foreleserne blir flydd ned en etter en i løpet av uka som kommer. Det kommer til å bli mye å gjøre, rent skolemessig, men det er ei grei bakside å takle når vi har hatt ferie helt frem til midten av februar, og er ferdige med semesteret allerede i april.
På kveldene har vi alltid mer enn nok å ta oss til. Enten sitter vi og slapper av på vår flotte takterasse på Maison Raja, eller så er vi på handletur i enorme Nehru street eller så er vi kanskje ut og spiser på en av de gode restaurantene i Pondicherry.
I løpet av uka som har gått har vi hatt kulturkveld hvor vi lærte om indiske klær på onsdag, kulturdag på skolen med gruppebilde og mat rett fra bananblad og fest på fredag. Det er nok å ta seg til om man føler for det her i denne byen, og om ei uke skal jeg kaste meg på yoga- og indisk matlagingskurs. Det blir saker å briljere med når jeg kommer hjem!
I går, lørdag, var en annerledesdag. Vi hadde vært på fest på fredag, og det var første gangen iløpet av India-turen at betydelige mengder alkohol var blitt inntatt. Å våkne halvuggen og veldig sliten i 30 grader er litt slitsomt. Rarere ble det da jeg sto opp og så ut av verandadøra. Det høljregna! For aller første gang siden jeg satte mine føtter på indisk jord var himmelens sluser åpnet, og lufta ble med ett forvandlet fra badstuaktig til frisk og god. Det neste som gjorde gårsdagen til en annerledes dag var at Håkon forlot oss brått. Firfirselen som har levd bak kjøleskapet, og av og til vært selskap for meg når jeg har vært på do om nettene, er nå borte for godt! Det hele kan jeg takke ei svært så handlingskraftig vaskedame for. Hun feide han med seg og kasta han ut av verandaen. Noe sier meg at det lille beistet ikke overlevde et fall på tre etasjer, noe jeg ikke klarer å sørge særlig over.
I dag er det søndag, men byen sover såvisst ikke, sånn som det gjerne er i Norge på ”hviledagen”. I dag har vi vært på et sted som heter Gingee, ca 2 timer nordvest for Pondi. Her var vi på fjelltur. Det vil si, trappetur er nok mer beskrivende, da turen gikk gjennom gamle tempelruiner oppover fjellet. Det var godt å bevege litt på seg, og utsikten var flott! Slike søndagsturer vil jeg ha mer av i løpet av oppholdet!
Det er så godt, jeg storgleder meg til å på skolen i morgen! Maten er fantastisk, med friske fruktsalater, egg i alle slags former og brød til frokost og vegetarisk og kjøtt på indisk vis til middag. Dessuten er det så fantastisk fint, stille og rolig der ute. Et aldri så lite paradis, faktisk!
Etter ei uke i Pondicherry kan jeg slå fast at dette er fineste sted på jord. Studiesenteret ligger på ei lita halvøy, omgitt av palmer, full av hengekøyer, volleyballbane, ”forelesningssaler” bestående av gulv og palmetak og båter som suser på havet like ved. Å sitte i hengekøya med boka i fanget får veien hjem til lesesalene på Dragvoll til å virke ekstra lang.
Femti folk er vi, som studerer sosialantropologi (som meg), religion og fredsstudier. Fire svensker og ei dansk ei. Ti gutter, førti jenter. Veldig mange trivelige folk, som jeg gleder meg til å være mer sammen med de neste ukene! Seminarlederne er også dyktige. Foreleserne blir flydd ned en etter en i løpet av uka som kommer. Det kommer til å bli mye å gjøre, rent skolemessig, men det er ei grei bakside å takle når vi har hatt ferie helt frem til midten av februar, og er ferdige med semesteret allerede i april.
På kveldene har vi alltid mer enn nok å ta oss til. Enten sitter vi og slapper av på vår flotte takterasse på Maison Raja, eller så er vi på handletur i enorme Nehru street eller så er vi kanskje ut og spiser på en av de gode restaurantene i Pondicherry.
I løpet av uka som har gått har vi hatt kulturkveld hvor vi lærte om indiske klær på onsdag, kulturdag på skolen med gruppebilde og mat rett fra bananblad og fest på fredag. Det er nok å ta seg til om man føler for det her i denne byen, og om ei uke skal jeg kaste meg på yoga- og indisk matlagingskurs. Det blir saker å briljere med når jeg kommer hjem!
I går, lørdag, var en annerledesdag. Vi hadde vært på fest på fredag, og det var første gangen iløpet av India-turen at betydelige mengder alkohol var blitt inntatt. Å våkne halvuggen og veldig sliten i 30 grader er litt slitsomt. Rarere ble det da jeg sto opp og så ut av verandadøra. Det høljregna! For aller første gang siden jeg satte mine føtter på indisk jord var himmelens sluser åpnet, og lufta ble med ett forvandlet fra badstuaktig til frisk og god. Det neste som gjorde gårsdagen til en annerledes dag var at Håkon forlot oss brått. Firfirselen som har levd bak kjøleskapet, og av og til vært selskap for meg når jeg har vært på do om nettene, er nå borte for godt! Det hele kan jeg takke ei svært så handlingskraftig vaskedame for. Hun feide han med seg og kasta han ut av verandaen. Noe sier meg at det lille beistet ikke overlevde et fall på tre etasjer, noe jeg ikke klarer å sørge særlig over.
I dag er det søndag, men byen sover såvisst ikke, sånn som det gjerne er i Norge på ”hviledagen”. I dag har vi vært på et sted som heter Gingee, ca 2 timer nordvest for Pondi. Her var vi på fjelltur. Det vil si, trappetur er nok mer beskrivende, da turen gikk gjennom gamle tempelruiner oppover fjellet. Det var godt å bevege litt på seg, og utsikten var flott! Slike søndagsturer vil jeg ha mer av i løpet av oppholdet!
Det er så godt, jeg storgleder meg til å på skolen i morgen! Maten er fantastisk, med friske fruktsalater, egg i alle slags former og brød til frokost og vegetarisk og kjøtt på indisk vis til middag. Dessuten er det så fantastisk fint, stille og rolig der ute. Et aldri så lite paradis, faktisk!
Flyadvarslene er iallefall kulturelt korrekte i påkledningen
Min del av soverommet. Bildene er på plass!
Kjøkkenet vårt, med vårt første selvlagde brødmåltid på tre uker
Ryggsekken er bytta ut med klesskap, og det føles godt
10. februar
Vår tre uker lange reise i nord-India er nå over, og vi er på plass i Pondicherry.
Innenlandsfly i India var rett og slett en fryd, med godt av fotrom og topp moderne fasiliteter. Taxi-turen på tre timer fra Chennai til Pondicherry gikk også greit, i det minste mens vi var på hovedveien. Her hadde det vært seksfelts motorvei, med fysisk skille mellom møtende trafikk. Da sjåføren valgte å holde samme tempo på smale grusveier den siste biten inn til byen, så jeg døden i hvitøyet flere ganger. Greit gikk det da faktisk denne gangen også, og alle kom seg unna den nervepirrende bilturen uten så mye som ei skramme.
Etter litt leting i byen fant vi fram til vår residens for de neste ti ukene. Raison Maja, heter leilighetskomplekset vårt. Vi bor i tredje etasje, og ble overveldet over hvor stort og fint det var her. Her har vi to soverom, ei stor stue med spisebord og stuebord, to soverom (jeg og Ida kjører løpet som samboere videre), en stor gang med gode klestørkefasiliteter, kjøkken, do (som Ida var så snill og vasket da vi gikk over leiligheta med fille og såpevann i dag), stor dusj (med varmtvann og trykk på vannstrålen), en egen tørkebalkong for klærne våre, og best av alt: en lang og fin veranda hvor vi kan sitte å lese og kose oss. Leiligheten overgikk alle våre forventninger. Her skal vi kose oss maksimalt de sytti neste dagene!
Alt av fasiliteter i umiddelbar nærhet av leiligheten er for oss en ren bonus. At vi i dag fant den beste matvarebutikken jeg til nå har opplevd i India knappe to minutter unna, var derfor toppen av lykke. Her gikk vi bananas i innhandlingen av vår første, selvinnkjøpte frokost. Fullkornbrød, ordentlig juice, frokostblanding og frukt smakte himmelsk. Senere skulle det også vise seg at vi har et bakeri i nærheten,hvor de selger grovt – GROVT – brød!
Etter mitt første møte med en firfirsel, salamander, gekko, eller hva det er, i Udaipur, har jeg hatt et noe anstrengt forhold til sorten. At det i dag skulle befinne seg en bak kjøleskapet da jeg skulle til med såpe og vann, satte jeg derfor ikke så altfor stor pris på. Etter litt samtaleterapi med jentene har vi nå bestemt oss for å gi udyret et navn og lære oss (eller strengt talt meg, de andre synes ikke å ha noe i mot den) å like den. Fra nå av skal jeg og lille Haakon leve sammen i harmoni i Pondicherry.
I morgen er det duket for informasjonsmøte for alle som skal studere med Kulturstudier. Til nå har vi bare sett navnene på de som bor i samme bygg som oss på ei liste, og sett ryggen av noen lenger borti gangen. Det blir spennende å hilse på lærere, medstudenter og feltansvarlige.
I dag fyller Stine, tantebarnet mitt, to år. I likhet med da Emma fylte år, synes jeg det er litt kjedelig å sitte her når alle andre er samla. Bursdagsgaver blir det allikevel på de to frøkenene når jeg kommer tilbake, og frem til da kan jeg bare si: Gratulerer med dagen, stinemor!
Vår tre uker lange reise i nord-India er nå over, og vi er på plass i Pondicherry.
Innenlandsfly i India var rett og slett en fryd, med godt av fotrom og topp moderne fasiliteter. Taxi-turen på tre timer fra Chennai til Pondicherry gikk også greit, i det minste mens vi var på hovedveien. Her hadde det vært seksfelts motorvei, med fysisk skille mellom møtende trafikk. Da sjåføren valgte å holde samme tempo på smale grusveier den siste biten inn til byen, så jeg døden i hvitøyet flere ganger. Greit gikk det da faktisk denne gangen også, og alle kom seg unna den nervepirrende bilturen uten så mye som ei skramme.
Etter litt leting i byen fant vi fram til vår residens for de neste ti ukene. Raison Maja, heter leilighetskomplekset vårt. Vi bor i tredje etasje, og ble overveldet over hvor stort og fint det var her. Her har vi to soverom, ei stor stue med spisebord og stuebord, to soverom (jeg og Ida kjører løpet som samboere videre), en stor gang med gode klestørkefasiliteter, kjøkken, do (som Ida var så snill og vasket da vi gikk over leiligheta med fille og såpevann i dag), stor dusj (med varmtvann og trykk på vannstrålen), en egen tørkebalkong for klærne våre, og best av alt: en lang og fin veranda hvor vi kan sitte å lese og kose oss. Leiligheten overgikk alle våre forventninger. Her skal vi kose oss maksimalt de sytti neste dagene!
Alt av fasiliteter i umiddelbar nærhet av leiligheten er for oss en ren bonus. At vi i dag fant den beste matvarebutikken jeg til nå har opplevd i India knappe to minutter unna, var derfor toppen av lykke. Her gikk vi bananas i innhandlingen av vår første, selvinnkjøpte frokost. Fullkornbrød, ordentlig juice, frokostblanding og frukt smakte himmelsk. Senere skulle det også vise seg at vi har et bakeri i nærheten,hvor de selger grovt – GROVT – brød!
Etter mitt første møte med en firfirsel, salamander, gekko, eller hva det er, i Udaipur, har jeg hatt et noe anstrengt forhold til sorten. At det i dag skulle befinne seg en bak kjøleskapet da jeg skulle til med såpe og vann, satte jeg derfor ikke så altfor stor pris på. Etter litt samtaleterapi med jentene har vi nå bestemt oss for å gi udyret et navn og lære oss (eller strengt talt meg, de andre synes ikke å ha noe i mot den) å like den. Fra nå av skal jeg og lille Haakon leve sammen i harmoni i Pondicherry.
I morgen er det duket for informasjonsmøte for alle som skal studere med Kulturstudier. Til nå har vi bare sett navnene på de som bor i samme bygg som oss på ei liste, og sett ryggen av noen lenger borti gangen. Det blir spennende å hilse på lærere, medstudenter og feltansvarlige.
I dag fyller Stine, tantebarnet mitt, to år. I likhet med da Emma fylte år, synes jeg det er litt kjedelig å sitte her når alle andre er samla. Bursdagsgaver blir det allikevel på de to frøkenene når jeg kommer tilbake, og frem til da kan jeg bare si: Gratulerer med dagen, stinemor!
Tre flotte skuespillere i kledelige antrekk
Bollywood, baby!
Bombay og Chowpatty Beach en sen mandag kveld
Elephant Island med nydelige grotter, uthugd mellom år 300 og 500
Sus og dus på Chowpatty Beach
Trøbåttur i Udaipur. Minnet meg om barndomsferier i Strømsund
Fornøyde på stranda
Vakker solnedgang sett fra fort i Udaipur
Sikkert et av tidenes mest fotograferte bilder
Superturister i Main Bazar, Delhi
Meg og Beate i Jaipur
Lotustempelet i Delhi
Rundreiserne foran tempel i Delhi
Stillhet og solskinn i Ranthambhore
24.01.2007
To dager er gått siden forrige gang jeg satt foran pcen. Siden da har vi sett Taj Mahal og Red Fort i Agra, i tillegg til å ha kjørt på tidenes smaleste og mest humpete veier (glad for å ha en dreven sjåfør). Nå er vi like ved Ranthambhore National Park, innlosjert på Ankur Resort.
Taj Mahal regnes som verdens mest spektakulære kjærlighetsmonument, og er noe av det fineste jeg noen gang har sett. Selvfølgelig tok vi flere standardfotoer foran vannet og bygget, både sammen og alene. Jeg var overasket over hvor få turister det var der, og derfor hvor kort alle køene var. Dette er forøvrig beskrivende for alle sightsing-ting vi har vært på til nå. Red Fort var også et finfint sted, men etter å ha vært utafor og inni et av verdens fineste bygg er det ikke lett å la seg imponere. Her var det dessuten irriterende med teite indere som snekfotograferte og fulgte etter oss; helt absurd og ekstremt ekkelt. Vi er litt av noen rariteter her nede!
Det var godt å forlate Delhi. Tempoet er blitt lavere, tiggerne mindre intensive og selgerne ikke fullt så pågående. Andre dag i Agra la vi ut på en liten gåtur på ettermiddagen. Vi gikk litt feil og kom inn i ei gate jeg tviler på at mange turister har gått før oss. Det var artig å se hvordan indere lever livet sitt i de små trange gatene med geiter, hunder og fellesområder hvor mye skjer. Ungene var ville av begeistring for å se oss, mens den eldre generasjonen var mer skeptiske til disse rare, bleike jentene. Gåturen endte på kafe. Som et eksempel på prisnivået her nede kan jeg si at vi bestilte tre chai (te), en kaffe, en iskaffe, tre cola, og to sorter indisk dessertgodteri – og betalte 115 rupee for det; ca 15 norske kroner! Dette er priser (grådige) Trine godt kan like.Siden sist har vi fått handlet oss tradisjonelle tunikaer og knallfine sko (som selgeren påsto var lagd av kamel). Jeg skal i utgangspunktet vente med det meste av handlinga til vi er fremme i Pondicherry, men må man, så må man! Til tross for at det er billig her nede, har vi insett at vi uten problemer kan jekke ned på luksusnivået. Å bestille et måltid hver er altfor mye, to holder nok til alle fire. I tillegg har vi bedt sjåføren (oh yeah) om å slutte med å ta oss med på superdyre, teite turistplasser. Han har nok fått inntrykk av at vi hvite har myye penger (noe vi selvfølgelig har sett med hans øyne), men vi er ikke femti år og veldig interessert i marmorvaser og pashminasjal til blodpris for det. Vi gidder heller ikke bruke fem ganger så mye penger på mat som vi trenger. Hele sjåfør-til-alle-steder-til-enhver-tid-greia har gitt oss litt smålig kvelefornemmelser (jada, jada, fullstendig klar over at det er et luksusproblem), og i det siste har vi foretrukket å finne frem litt mer på egen hånd i byene vi besøker. Godt!
Vi gleder oss til å ta fatt på en backpacker-preget tilværelse, men passer på å nyte luksuslivet i fulle drag nå mens vi er midt oppi det. I Agra bodde vi på suiter på et fint hotell, og nå sitter jeg i en bungalowlignende hytte, med ei stor gressplen som ”hage” og basseng. Det er stille og rolig her, og vi har benyttet litt av dagen til å lese og sole oss (det blir varmere og varmere jo lenger sør vi kommer).
Fremdeles har ingen av oss opplevd noen Delhi-belly eller andre plager (bank i bordet). Dette til tross for at vi har spist utrolig mye rart. Linser, erter, naan-brød, ris, stekt potet, ostekubber, kylling og hundrevis av kryddere har sklidd rett ned. Jeg er heller ikke så sliten lenger som jeg var de første dagene. Kanskje har vi blitt flinkere til å fordøye alle inntrykkene, og er i ferd med å bli vant til at det er rare ting, mennesker, dyr, lukter og lyder overalt. Å ”gå rætt fram, samma ka æ støte på” har vist seg å være en fin metode å unngå innpåslitende folk som er ute etter oppmerksomheten vår på.
I morgen starter dagen klokka seks på morgenen. Det er da duket for tigersafari fra åpen jeep-lignende buss. Om vi i det hele tatt får se noen tigere er i grunn nokså usikkert, men vi er garantert et dyreliv langt i fra det man kan se i fjellene hjemme. Gleder meg i tillegg til å for første gang se en indisk soloppgang, noe som etter sigende skal være litt av et syn. I overimorgen går bilturen videre til Pushkar, hvor elefantriding står for tur.
Første innlegget
Velkommen til min nye blogg!