Fra Delhi til Pondicherry

29. januar

Som vanlig sitter jeg på hotellrommet og skriver. Det er her jeg tar meg tida til å skrible ned hva som har skjedd de siste dagene. Nå er det rommet til Kjersti og Beate som er åstedet. Vi har nettopp spist middag på hotellrommet (brennhet for Beate og Kjersti), og er snart klare for senga. Klokka er bare ti, men det er utrolig hvor trøtt jeg er på kveldene i dette landet. Ikke rart, kanskje, med hensyn til tempoet og folkevirvaret. Det er godt å lett kunne forlate tuteorkesteret til fordel for drømmeland (som forøvrig er en vill plass for tiden. Malariatablettbivirkning?).

Vi befinner oss nå i Jaipur. Sjåføren forlot oss i går. Ikke akkurat en tårevåt avskjed, kan man si. I dag var vi frie fugler og storkoste oss med nettopp det. Ingen dro oss med på turistbutikker for å sikre komisjonspenger, og det var befriende å komme seg fra a til å med luftige autorickshawer, etter nitidig pruting. Vi endte opp på en bazar, som skilte seg endel ut ifra de tidligere besøkte. Her solgte de alt man kan tenke seg mellom himmel og jord. ALT! Jeg ble selvfølgelig så overveldet at jeg endte opp med å kjøpe ingenting, men mulighetene blir alltids flere.

Første togbillett er også i boks nå. Etter tidenes langste billettkø kunne vi puste lettet ut over 2nd class non-AC-plasser på natttoget fra Jaipur til Udaipur. Vi sjekker ut fra hotellet vårt klokka tolv, besøker en muslimsk festival for Mohammad, går på kino (skikkelig herlig Bollywood), spiser middag og setter oss på toget. Kan ikke si annet enn at jeg gledegruer meg til togopplevelsen. Har hørt mye rart om nettopp indiske tog. Blir nok mange timene søvn den natta.

27. januar

Det måtte komme, før eller senere. Medaljen hadde selvfølgelig sin bakside, og vi var langt ifra uforberedt på at det en gang ville skje. Bakteriefloraen er en helt annen en hjemme, krydrene sterke og magen lurer nok på hva i all verden det er som skjer. I dag har Ida og jeg blitt rammet av den mest typiske "sykdommen" for India-turister; "Delhi-belly".

Mens Ida enda ikke har kommet seg ut av senga, blir formen min stadig bedre. Jeg har til og med fått spist noen stykker pizza (karri og koriander var ikke det som frista nettopp i dag). Heldigvis bor vi på et stille og rolig hotell i Pushkar, og når sola står høyt på himmelen og det blåser en frisk bris på balkongen er det egentlig ikke så ille med mageknip og litt kvalme.

Det sies dessuten at de som opplever en form for matforgiftning kort tid etter ankomst vil være bedre rustet senere i oppholdet. La oss håpe det er noe i det!

I Pushkar har vi tatt det veldig med ro (til og med før alt slo seg vrangt). I går var vi alle fem (inkludert hyggelige mister Andy fra Ameriken) på en trivelig spasertur i byen. Her er det usedvanlig rent og pent i gatene, selgerne kaster seg ikke over oss og prisene er lavere enn i Agra og Delhi. Til vår store begeistring fikk vi dessuten endelig kjøpt shampo og ansiktsrens!

I morgen legger vi ut på vår siste tur med privatsjåføren (som jeg fremdeles ikke har lært meg navnet på, og hvis humor jeg begynner å bli rimelig lei av). Målet er Jaipur. Jeg krysser fingrene for at Ida kommer seg på beina til kjøreturen!